Kraften bak drømmer

Av Silje L. Grastveit

Hva gjør akkurat denne drømmen så viktig for deg? Spørsmålet har jeg stilt til utallige gründerspirer gjennom de siste ti årene. Det samme spørsmålet ble stilt til meg i Kings Cross, en septemberdag i 2009. Jeg hadde reist til London for å møte Jonathan Robinson, gründeren bak den første Hub`en som ble etablert i Islington. Jeg fortalte Jonathan om drømmen om et kreativt hus der det var rom for visjonære tanker, der mennesker på tvers av samfunnslag, alder, kultur, sektor og yrke kunne møtes for å samarbeide om løsninger for en bedre verden. Jeg hadde vært en del av lignende miljø gjennom mine studier på KaosPilotene i Århus, og ønsket å skape noe tilsvarende i Bergen. 

Kaospilotene er en lederutdanning innen kreativ prosess, prosjekt og business design og sosial innovasjon. Pedagogikken er basert på «learning by doing», en blir utfordret på å tre ut av egen komfortsone og oppfordres til å tenke stort og følge sine drømmer. Gjennom KaosPilotene hadde jeg min praksis hos Bliss Browne, som startet og ledet Imagine Chicago gjennom ti år, et arbeid som ble en global bevegelse innen sosial innovasjon. Bliss ble min mentor og venn for livet, arbeidet hennes var til stor inspirasjon og tiden med henne vekket lysten til å skape noe eget. Som del av KaosPilot-studiet bodde jeg også på Cuba i tre måneder, da hele klassen flyttet dit på «outpost». Oppgaven var å lage en undervisningsplan for fjernundervisning til utviklingsland, men vi endte også opp med å lage Cuba sin første ekstremsportfestival der vi samlet tusenvis av Cubanere på stranden til kiting, skydiving, sykling, surfing, skating, svømming og dans. Vi laget også en festival for barna på dagtid, og en musikkfestival for kvinnelige rapartister. Selv var jeg med i teamet som reiste rundt på Cuba for å lage dokumentarfilm om mennesker som har lykkes med å leve av sin kreativitet, sitt talent eller sine drømmer til tross for Castros kommunistiske regime som ikke oppmuntret privat initiativ. 

Full av pågangsmot, flyttet jeg hjem igjen til Bergen med en ryggsekk full av ideer og tenkte at «alt er mulig». Overgangen fra det frittenkende innovasjonsmiljøet som Kaospilotene var og Bergens langt mer konservative takt og tone, ble en stor kontrast. Jeg gikk på leting etter innovasjonsmiljøer og ble med i prosjektledelsen for den første innovasjonskonferansen i Bergen. Slik oppdaget jeg et tankesett rundt hva som fremmer innovasjon, som ikke stemte med min egen opplevelse. Min erfaring var at innovasjon lettere vokser frem når det er plass til eksperimentering, prøving og feiling, for en må skape en kultur som gir rammer og rom til kreativitet. Erfaringen var også at mangfold bidrar til innovasjon, for når ulike perspektiver møtes blir paletten mer fargerik, bildet mer nyansert og det kan i seg selv gi større innsikt. Min opplevelse av Bergen var at det rådet en blåruss-tenkning rundt raske resultater, vekst og profitt, der bærekraft ikke enda var en del av diskusjonen. Sakte begynte visjonen å ta form – for når dette miljøet ikke fantes, måtte det jo være mulig å skape det selv. Jeg inngikk i et samarbeid med et byutviklingsprosjekt ved navn «Ny Energi Rundt Damsgårdssundet» under etat for byutvikling i Bergen kommune, og arbeidet lenge ut fra en plan om at den gamle IFA-Fabrikken ved Damsgårdssundet skulle transformeres til et senter for kreativ skaperkraft og gi grobunn til nye bærekraftige forretningsideer. To ulike forretningsplaner ble produsert for etablering i dette området, også kjent som byens «skyggeside». Det var et stort antall kommunalboliger, en aktiv rus scene, mange førstegenerasjons innvandrere, og lite aktiviteter og tilbud. Visjonen strandet da huseier hadde andre planer for fabrikken. I det jeg var i ferd med å gi opp, introduserte en gründervenninne meg for Jonathan Robinson, og vi reiste sammen til London uken etter.

Det globale Hub-nettverket var i sin spede start, og da jeg møtte Jonathan i Kings Cross, spurte han om jeg kunne tenke meg å forandre forretningsplanen jeg akkurat hadde presentert, og heller gå i kompaniskap med The Hub, som det het den gang. Etter noen ukers grubling takket jeg ja, og startet arbeidet med å etablere The Hub i Bergen. Torhild Eide Torgersen gikk også på Kaospilotene i Århus og skulle ut i praksis. Torhild ble med i utviklingsprosessen, og sammen arbeidet vi med planene for Damsgårdssundet. Da Torhild var ferdig med KaosPillotene og kom tilbake til Bergen, ble hun en viktig del av teamet under oppstarten av huset de første to årene.

I mellomtiden snublet jeg over et ganske unikt hus. Jeg hadde lenge vært på leting etter lokaler til prosjektet, og var i ferd med å gi opp letingen etter et hus på riktig størrelse i sentrum. Denne dagen skulle jeg derfor i utgangspunktet bare se på et kontor, men ble møtt av en huseier som gav meg et tilbud på 490 m2. Holmedalsgården 3 er et over 300 år gammelt bygg på Bryggen i Bergen, godt plassert på UNESCO sin verdensarvliste. En tuller ikke med en over 300 år gammel dame, og alt som skulle gjøres med dette bygget krevde en solid søknad til byantikvaren. Uten penger, et ordentlig team eller erfaring med å starte opp noe av denne størrelsen, løp jeg inn i et maratonløp det neste året. Huset var kaldt, mørkt, støvete og manglet isolasjon. Ute som inne var det 15 minus denne vinteren. Det krevde en omfattende opprustning før det kunne brukes. Et frivillig team bestående av blant annet arkitekt, organisasjonsutvikler, økonom og jurist kom sammen for å bidra til realiseringen. Vi utlyste en konkurranse for å hente innspill til konseptualisering av huset, og fikk over hundrede kunst og design studenter til å lage en utstilling der Bergenserne fikk stemme frem sin favoritt. Våre første økonomiske samarbeidspartnere kom også på plass, og gradvis kunne visjonen realiseres.

Visjonen bak Hub`en var å støtte sosiale entreprenører i realisering av løsninger som gjør verden til et bedre sted. Vi gjorde dette gjennom å etablere et kreativt hus for sosial innovasjon. Huset skulle være en skapende plass der mange kunne føle seg hjemme. Det skulle være et hjem for personer med gnist i øynene, indre drivkraft og et ønske om å gjøre noe bra for verden. Hub`en skulle være et sted med lav terskel for mange forskjellige typer mennesker, og ha god høyde under taket med plass til nye visjoner. Det skulle være et trygt rom der det var lov til å drømme seg litt bort og se verden i et større perspektiv. Co-working var ikke på den tiden et kjent begrep og sosialt entreprenørskap var relativt ukjent. Dobbel eller trippel bunnlinje som en del av bærekraftige forretningsmodeller ble det først snakk om mange år senere.

Det er noe skjørt og samtidig sterkt ved visjoner som presenteres for første gang. En visjon kommer fra en indre drøm om å forandre noe til det bedre. Samtidig skal det lite til for å knuse drømmen. Å presentere noe nytt krever mot. Det nye utfordrer ofte det eksisterende, og når en stiller spørsmål ved det etablerte, vekker det ofte motstand. De som lenge har gjort noe på en bestemt måte, kan føle seg truet av det nye. Ingen liker å være utdatert. Samtidig ligger det i innovasjonens natur å utfordre det etablerte. Sosial innovasjon er nye løsninger på sosiale utfordringer. Norge har et solid velferdssystem, men det er ikke alle oppgaver det offentlige kan løse, i kraft av å være et offentlig system. Sosial innovasjon kan dekke behov som systemene ikke selv har klart å håndtere. Tjenester som dekker andres mangler eller som arbeider for systemisk endring kan raskt vekke motstand. 

Motstand møtte jeg også i etableringen av Hub`en. Det var krefter som ville fortelle meg at dette ikke var mulig. Jo mer motstand, jo mer våknet kamplysten og motivasjonen ble mer rebelsk. Det var en protest mot systemer som ikke fremmer kreativitet eller har rom for diversitet. Det er våre ulikheter som skaper nødvendig diskusjon rundt fastlåste holdninger og handlingsmønstre. Der rigiditeten råder kan andre meninger strekke perspektivet og gjøre oss mer romslig og tolerant. Fleksibilitet er et sunnhetstegn. Kreativitet kommer ofte fra sårbarhet, og det lar seg ikke presse frem. Kreativiteten kommer naturlig frem når en føler seg trygg nok til å gi den et uttrykk. Alle er kreative, bare mer eller mindre trent, eller mer eller mindre avlært. Kreativiteten bringer oss fremover som samfunn.

Visjoner blir først til noe virkelig når noen står ved siden av den som har drømmen og kan se visjonen sammen med den som bærer den. Akkurat som barn trenger å speiles i den voksne, så trenger også tidlig fase ideer å speiles av en annen person enn den som bærer «barnet» eller drømmen. Det er som om vi først må være til stede i en annen persons bevissthet, før vi kan vokse opp og få tak i vår egen. Ideene må valideres av andre før de får livets rett. Denne valideringen kan ulike hjelpere bidra med, gjennom å lose tidlig fase ideer på vei mot realisering, og være en testarena for visjonære tanker. Ofte holder det å bare lytte, ta visjonen på alvor og guide litt på vei. Andre ganger krever det påfyll av mer innsikt og kompetanse. Noen ganger er det lurest om ideene tidlig forkastes, og andre ganger har de livets rett. Bare det at noen viser at de tror på en, kan vekke håpet om å nå et fremtidig mål, og det kan være nok til at en gründer tør å ta steget mot realisering.

Hub`en har vært en fødselshjelper som har bidratt til at mange nye ideer har sett dagens lys. Samtidig har huset vært et sted som har gitt en følelse av tilhørighet og det har fungert som et hjem utenfor hjemmet for mange ulike mennesker. I løpet av ti år har vi huset over femti nasjonaliteter, vi har hatt arbeidstreningsplasser, praksisplasser og vi har samlet tusenvis av mennesker på tvers av samfunnslag, alder og profesjon til arrangementer og programmer med et løsningsorientert fokus på komplekse samfunnsutfordringer. Mange mennesker har fått en inngang til arbeidslivet fordi de kunne vise til gode referanser fra tiden hos oss. Mange har funnet nye venner og fått utvidet sitt nettverk. Miljøet har skapt nye forretningsmuligheter, gitt inspirasjon og ny kunnskap, og økt manges bevissthet om bærekraft. Hub`en har selv vært en sosial entreprenør i egen organisering og drift.

Å være en frontløper kan være en ensom posisjon. Lederskap handler om å serve andre, men helst ikke på bekostning av en selv. Følelsen av ensomhet bidrar til isolasjon, og innovasjon blir som regel best gjennom samarbeid. Vi har alle behov for å være en del av flokken, for sammen føler vi oss tryggere og det gir oss større kraft. Psykologisk trygghet gjør at mennesker lærer raskere og blir mer kreative. Når mennesker som ønsker å forandre verden samles, kan utrolige saker skje. Innimellom er det virkelig magisk å stå på siden og bare se; hvordan nye kreasjoner blir til gjennom gode relasjoner. Det er inspirerende å være rundt mennesker som brenner inderlig hardt for en idé. Lite er mer tilfredsstillende enn å se at de som arbeider hardt over tid lykkes med å nå sine drømmer, særlig når det de drømmer om gjør noe godt for verden.

«Courage is not the absence of fear but the awareness that
something else is more important»   - Ambrose Redmoon