Situasjonstrening (også kalt simulering) er en læringsmetode hvor deltakerne øver på realistiske situasjoner i trygge omgivelser, ofte gjennom rollespill eller øvelser. Målet er å trene ferdigheter, samhandling og beslutningstaking i praksis – uten risiko for skade eller feil i virkelige situasjoner.

Simulering brukes mye innen helse, beredskap, utdanning og organisasjonsutvikling, og gir rom for refleksjon, tilbakemelding og læring i etterkant.

Kjennetegn ved simulering:

• Reelle, gjenkjennbare situasjoner – knyttet til praksisfeltet

• Tydelige roller og rammer – hvem er du, hva er oppgaven?

• Trygge rammer for prøving og feiling – ingen "straff" for feil

• Debrief og refleksjon etterpå – det er her mye av læringen skjer

• Kan være enkel (rollespill) eller mer avansert (digitale/fysiske simuleringer)

Eksempel: Simulering i barnevernstjenesten

Formål:
Å trene på samtaler med foreldre i en bekymringssituasjon.

Gjennomføring (90–120 minutter)

1. Forberedelse og introduksjon (15 min)

• Fasilitator setter rammen: tema, mål og roller

• Eksempel: "Du er saksbehandler og skal møte en forelder etter bekymringsmelding fra skole"

2. Simulering (10–20 min per gruppe)

• En eller to personer går inn i rollen (saksbehandler og forelder)

• Samtalen gjennomføres i sanntid, med observatører til stede

• Situasjonen filmes evt. for gjennomgang etterpå

3. Debrief og refleksjon (30–45 min)

• Hva fungerte bra? Hva var utfordrende?

• Hvordan opplevdes kroppsspråk, språkbruk, struktur?

• Hva kunne vært gjort annerledes?

4. Ny runde (valgfritt)

• Samme situasjon kan prøves igjen med forbedrede tilnærminger

Fordeler med simulering:

• Øker trygghet og mestring i krevende situasjoner

• Forener teori og praksis

• Gir felles språk og erfaring i team

• Avdekker blindsoner og forbedringsområder

• Passer for både fagtrening og etiske dilemmaer